Tilnærming

Fugleperspektiv

Goksøyr & Martens’ scenerom er inspirert av de anatomiske teatrene fra 1500-tallet. Disse var bygget med høye gallerier hvor publikum kunne følge disseksjonen av et lik ved å se ned på det ovenfra. Slike disseksjoner ble ikke bare overvært av medisinstudenter, men også av kunstnere.

De teatrale mulighetene ved fugleperspektivet minner også om Gertrude Steins “Landscape play.” Stein beskrev sitt “Landscape play” ved å trekke paralleller til forskjellene mellom å reise med tog og med fly. Når man reiser med tog, gir den høye hastigheten kun et fragmentert inntrykk av landskapet. En passasjer i et fly, derimot, ser hele landskapet nedenfor i et blikk (1).

Med andre ord gir fugleperspektivet mulighet til å arbeide med det dramaturgiske prinsippet om samtidighet; situasjoner og sekvenser presenteres parallelt, og seeren står fritt til å velge hvor blikket skal hvile. Dette skaper en demokratisering av hendelser; alt er viktig, og ulike former for væren behandles likt.

I tillegg lar fugleperspektivet tilskueren oppleve scenen som et bilde, eller et lerret. En bevegelig flate for visuelle inntrykk, egnet til å studere menneskelivet. Ikke kroppen slik den ser ut når den er død og dissekert, men kroppen slik den er når den er levende; rasende, redd eller full av glede.

Vårt teatergalleri er designet av arkitektene Helen & Hard architects og plasserer publikum 3,6 meter over scenen.

Lyd

Aristoteles’ krav om at handlingen i et drama skulle begrenses til ett enkelt sted, førte til at antikkens dramatikere utviklet det teatrale grepet kjent som teichoskopi, som betyr “å betrakte fra muren”. Teichoskopi er en scenekonvensjon der et vitne formidler til publikum hva som skjer utenfor scenen, i et forestilt rom.

Det tidligste kjente eksemplet på teichoskopi finnes i Homers Iliaden, og vi vet at Shakespeare, Goethe og Schiller alle benyttet dette grepet i noen av sine skuespill. I våre produksjoner bruker vi hodetelefoner for å gi publikum tilgang til forestilte rom, og dermed også muligheten til å veksle mellom fjerne og nære steder, mellom det synlige og det usynlige.

Det vi spesielt utforsker, er hvordan audiovisuelle medier, i kombinasjon med nøye utvalgte publikumsplasseringer, kan brukes til å skape sømløse overganger mellom en bred oversikt over en situasjon og en indre monolog, eller omvendt. Hver publikummer får en MP3-spiller som kanaliserer historien direkte inn i øret.

Historiene i de ulike produksjonene varierer i karakter, men de har alle det til felles at de spiller på lytterens fantasi; mye av handlingen fremkalles som bilder i lytterens hode, skapt gjennom samspillet mellom fiksjon og faktiske omgivelser.